Innbyggerne mest fornøyd i små kommuner
En fersk analyse av Innbyggerundersøkelsen viser at tilfredsheten jevnt over er størst i de minste kommunene. Dette gjelder særlig innenfor området helse- og omsorgstjenester som hjemmehjelp, hjemmesykepleie, sykehjem og omsorgsbolig/aldershjem, men også tjenester under oppvekst og utdanning.
I den store Innbyggerundersøkelsen som Difi gjennomførte på oppdrag fra FAD i 2009, ble det stilt en rekke spørsmål om innbyggernes syn på viktige offentlige tjenester. Det ble også stilt generelle spørsmål om hvordan folk opplever å leve og bo i Norge, om demokrati, om velferdsstaten, og om forholdet til egen kommune.
Undersøkelsen viser at et klart flertall er svært tilfredse med å bo i Norge og i egen kommune. Det er også flere positive enn negative inntrykk av det offentlige tjenestetilbudet. Samtidig er det noen tjenester som kommer svakere ut enn andre, og på flere områder er det tydelige forskjeller i tilfredshet mellom de minste og de største kommunene.
Helse- og omsorgstjenester
Det er særlig innbyggernes tilfredshet med helse- og omsorgstjenestene som varierer etter kommunestørrelse. Både når det gjelder hjemmehjelp, hjemmesykepleie, sykehjem og omsorgsbolig aldershjem er innbyggerne mer tilfreds i mindre kommuner enn i større. Andre områder er oppvekst og utdanning, informasjon og plan- og bygg. Det er særlig tydelig forskjeller i tilfredshet mellom de minste kommunene (mindre enn 5000 innbyggere), og de største bykommunene. For flere av disse tjenestene er hovedinntrykket at innbyggerne ikke er særlig godt fornøyd verken med tilgjengelighet eller kvalitet.
 |
|
Små og store kommuners skår på en tilfredshetsskala fra 0 til 100. Under 60 = misfornøyd, 60-70 = likegyldig, 70-80 = fornøyd, over 80 = svært fornøyd Folk i de små kommunene er betydelig mer fornøyd med helse- og omsorgstjenestene enn folk i de store kommunene. Men svært fornøyd er det ingen som er. Kilde: Difi Tjenester med små forskjeller mellom store og små kommunerFor enkelte velferdstjenester, som fastlege, er tilfredsheten gjennomgående høy og nærmest upåvirket av kommunestørrelse. Grunnskole er et område som kommer godt ut. Her er det liten variasjon etter kommunestørrelse, selv om vi kan spore en viss tendens til mer positiv vurdering fra innbyggerne i de minste kommunene, sammenlignet med de største. For andre tjenester finner vi et generelt lavt nivå av tilfredshet uavhengig av kommunestørrelse. Det gjelder for legevakt, sosialtjenesten og NAV. Eksempler på områder som kommer bedre ut i store enn små kommuner er videregående utdanning, skoletilbud til voksne, muligheter for å få arbeid og kollektivtilbudet. Mest variasjon der kommunene har størst handlingsromSom forventet er det mest variasjon i tilfredshet etter kommunestørrelse der kommunene har størst handlingsrom. På deler av helseområdet og utdanningsområd har det de siste tiårene vært en økning i rettighetslovgivningen og også økning i kommunenes lovbestemte plikter. Det har ført til innsnevring av det kommunale handlingsrommet slik at det blir mindre mulighet for lokale tilpasninger og lokalpolitiske prioriteringer (Difi: Rapport 2010:4). Det er liten forskjell mellom kommunene når det gjelder innbyggernes vurdering av statlige tjenester, som sykehus eller politi. Det samme gjelder strengt lovregulerte tjenester i kommunal regi, som fastlege og grunnskole. Kommunene har større spillerom når det gjelder utformingen av omsorgstjenester enn når det gjelder helsetjenester. På utdanningsområdet reguleres kommunen av en lov, opplæringsloven, som er svært omfattende og regulerer alle sider ved grunnskolen. At innbyggerne vurderer omsorgstjenestene mer positivt i de minste kommunene enn i de største, kan tyde på at små kommuner har et fortrinn når det gjelder brukertilpasning. En mulig forklaring kan være at de minste kommunene har lettere for å rekruttere og beholde personell som er motiverte og personlig egnede for å yte omsorg. Gjennomgående lav tilfredshet med kommunale omsorgstjenester tyder på at tilgjengeligheten og kvaliteten på disse tjenestene ikke er optimal. Det kan føre til gjennomslag for krav om lovendringer som gir brukerne individuelle rettigheter, strengere nasjonale standarder og sterkere statlig styring også på dette området. Behov for mer systematisk kunnskapAt tilfredsheten med en rekke velferdstjenester er lavere i de største bykommunene enn i øvrige kommuner, kan tyde på at det er systematiske forskjeller i tjenestenivå mellom kommunetyper. For å bekrefte eller avkrefte en slik antagelse, må det gjennomføres flere nasjonale sammenligninger. Innbyggerundersøkelsen skal gjentas hvert annet år, og vil på sikt bidra til dette. Gitt at det blir bekreftet at det er vedvarende forskjeller i oppfatningen av tjenestenivå mellom (storbyer og andre) kommuner, vil det trolig føre til offentlig debatt om hvilke forskjeller som er urimelige og hvilke som bør kunne forsvares. Politikerne i både Oslo og andre storbyer har gjentatte ganger hevdet at vi mangler en ”storbypolitikk”. Lav tilfredshet med en rekke velferdstjenester i storbyene kan være en indikasjon på at storbyene står overfor spesielt store utfordringer når det gjelder å møte brukernes behov og forventninger. |