EUs institusjoner
De fire mest sentrale institusjonene i EU er Europakommisjonen, Rådet for den europeiske union, Europaparlamentet og EU-domstolen. Sammen danner de den politiske styringskjeden i EU.
Hvem gjør hva?
Europakommisjonen (heretter kalt Kommisjonen) har initiativretten i EU-samarbeidet, det vil si enerett til å fremme forslag til nye tiltak, lover og regler eller endringer i eksisterende tiltak, lover og regler.
Forslagene behandles deretter parallelt i Rådet for den europeiske union (Rådet) og Europaparlamentet (EP). Saksgangen er forskjellig ut fra om sakene besluttes etter bestemmelsene for flertallsvoteringer eller for beslutninger der enstemmighet er nødvendig.
Europadomstolen (EU-domstolen) het tidligere EF-domstolen, men ble omdøpt til EU-domstolen da Lisboa-traktaten trådte i kraft. Domstolens rolle i de sakene der EUs fellesskap er gitt kompetanse kan sammenliknes med den som Høyesterett har i Norge.
Artiklene nedenfor gir en presentasjon av de mest sentrale EU-institusjonenes oppbygging og funksjonsmåte. Hvilken plass institusjonene har i beslutningssystemet blir også belyst.
Del med andre
Europakommisjonen
Kommisjonen hovedansvaret for dynamikken i EUs beslutningsprosess. Kommisjonen består av 27 kommisærer og ledes av en president.
Europaparlamentet
Europaparlamentet (EP) er fellesskapets folkevalgte organ. Parlamentsmedlemmene (MEP: Member of European Parliament) velges ved direkte valg i egne valgkretser som er fordelt rundt i de 27 medlemlandene. EP består av 736 medlemmer, valgt for fem år av gangen fra disse valgkretsene.
Rådet for den europeiske union
Rådet for den europeiske union, heretter kalt Rådet, har sete i Brussel og er organisert etter ulike politikkområder. Rådet er tidligere kjent som Ministerrådet.
EU-domstolen
Domstolssystemet består av flere institusjoner: selve EU-domstolen, Førsteinstansretten, og Forvaltningsdomstolen.