Difi Debattinnlegg

Ingen andre sektorer i samfunnet har et større potensial for elektronisk effektivisering enn nettopp helsesektoren.

EU-kommisjonær Neelie Kroes forventer at viderebruk av åpne data skal gi EU et økonomisk løft på vanvittige 40 milliarder euro i året. Det hadde vært hyggelig å si at Norge ligger i tet på dette området.

Arild Haraldsen gjør i et debattinnlegg i Digi.no 4. mai et helhjertet forsøk på å plukke Regjeringens satsning på elektronisk faktura fra hverandre. Han skriver blant annet at «Difis strategi for implementering av efaktura har gått på mange skjær, og trenger et korrektiv». Kritikk kan være bra, men Haraldsens kritikk er i høy grad skivebom.

Ja til fellesløsninger. Ja til Altinn. Ja til grundige og åpne vurderinger for å lære av det som har skjedd.

Enten vi snakker sentralstimulerende stimuli eller offentlige oppgaver: det er aldri enkelt å slutte med noe. Men av og til er det riktig og nødvendig.

Konsernsjef i Posten Norge, Dag Mejdell, skriver i DN 17. januar at Difi har foreslått at staten skal utvikle en ny digital postkasse for elektronisk kommunikasjon med innbyggerne. Det stemmer ikke.

– Slik kan det virke på argumentasjonen fra toppledere i Posten og DNB, som den er gjengitt i kommentaren «Riv monopolene!» i Dagens Næringsliv 7. januar. De mener at det er meningsløst at staten skal lage tjenester næringslivet alt har laget, både når det gjelder digital postkasse og elektronisk identitet.

Gjennom den årlige kåringen Kvalitet på nett, har Difi pekt ut vinnerne blant de offentlige nettstedene. Men spørsmålene som melder seg er: hva er det vi egentlig måler? Hvordan skal vi jobbe for å øke kvaliteten på offentlige nettsteder?

Debattinnlegg: Når norske soldater nå får servert økologisk melk i stor stil, gir dette et viktig positivt signal til andre innkjøpere av økologisk mat. At store innkjøpere velger økologisk, kan også gradvis bety at du og jeg får økt tilgang på økologisk mat i butikkhyllene.

Statens standardavtaler (SSA) for kjøp av it-tjenester har rukket å bli førti år. Ikke alle kommer til å holde festtaler for jubilanten, men er det egentlig et sunnhetstegn hvis it-leverandørene er veldig fornøyde med standardavtalene?

Finn Sjue og Ronald Bye kommer i Dagbladet 19. oktober med angrep på Difi for en rapport vi har skrevet om Datatilsynet. De bygger på misforståelser.

Kenneth Christensen i Computerworld kommenterer 12. oktober Difis evaluering av Datatilsynet, og hevder at ”rapporten fremstår nærmest som et dårlig skjult angrep på Datatilsynet som hevn for tilsynets kritikk av regjeringens håndtering av Datalagringsdirektivet”. Dette er helt ubegrunnede konspirasjonsteorier.

Teknologiredaktør Eirik Rossen kommenterer på Digi.no 11. oktober Difis evaluering av Datatilsynet, og hevder at ”statsråden, FAD og Difi konstaterer at noe er alvorlig galt med Datatilsynet”. Difi konkluderer slett ikke med at noe er alvorlig galt med Datatilsynet.

Terrorbomben i regjeringskvartalet 22. juli har skapt en unntakstilstand for mange av departementene. Det gir oss muligheten til å tenke nytt, og det bør vi gjøre. Ferske intervjuer med statlige toppledere bekrefter behovet for fornyelse.

Kan du finne en dypere mening i en jobb som it-konsulent? Noen av studentene som jobbet for Difi i sommer mener at de fant den, langt inne i Sognefjorden.

I kjølvannet av 22. juli er offentlig forvaltning stilt ovenfor enda større krav som tilretteleggere i samfunnsdebatten. Når samfunnet skal svare på ekstremisters trusler med mer åpenhet og mer demokrati, har vi alle et ansvar for å bidra.

I løpet av våren har vi opplevd en serie kollapser i viktige IT-systemer.

Mer enn 2,5 millioner nordmenn bruker MinID, og i årets første kvartal ble den brukt 6,7 millioner ganger for tilgang til ulike offentlige tjenester. Dette er nesten fire millioner flere innlogginger enn i samme periode i fjor.

2010 ble et rekordår i negativ forstand for Klagenemda for offentlige anskaffelser (KOFA). KOFAs årsmelding for 2010 er den tredje i rekken av ferske rapporter som dokumenterer hvordan offentlig innkjøpshastverk blir innkjøpslastverk.

NRK Dagsrevyen sendte tidligere i år et innslag om den manglende kontrollen og oversikten over it-prosjekter i det offentlige Norge. Danskene har lignende utfordringer. De har derfor bestemt at alle statlige it-prosjekter med en verdi over 10 millioner kroner skal følge en obligatorisk prosjektmodell.

I det stille har NAV lansert en app med pensjonsinformasjon til mobiltelefon, og er dermed først ute her til lands med et slikt tilbud. Om dette er noe staten bør drive med? Ja, absolutt!

IT i det offentlige er langt bedre enn sitt rykte

– Monstermaster, lokalsykehus og ulovlige nordmenn gir debatt om hvem som egentlig bestemmer i Norge.

Klassekampen har i det siste hatt flere interessante oppslag og kommentarer om uavhengig myndighetsutøvelse, bl.a. basert på Difis notat Statlig, men uavhengig (2010:1). Imidlertid har det oppstått en misforståelse som bl.a. kommer til uttrykk i fredagens kommentar ”I jernburet”, der det heter at ”Difi slår fast at overflytting av makt fra departementer til direktorater er i strid med Grunnloven”.

Det går en fjellkjede tvers igjennom Difi. Enten jeg kjører over Hemsedal eller Valdres eller velger å la Widerøe ta meg til Haukåsen Int’l Airport ved Sogndal, er konklusjonen den samme: Jeg må over fjellet for å komme fra Oslo-Difi til de 80 personene som utgjør Difi avdeling Leikanger.

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har et sett standardavtaler for offentlig sektor. De er laget for IT-området, men kan også brukes på andre områder, noe som har vært omdiskutert de siste dagene.

"Svakheter i oppgaveløsningen, mangelfull samhandling og alvorlige svakheter på informasjonssikkerhetsområdet." Det var riksrevisorens budskap til oss på tirsdag.

Jeg hadde twitret i tre uker. Orientert meg i det nye mediet – plukket opp et og annet om kutymen i dette relativt unge samfunnet – begynt å lære meg å bruke kanalen.

Nøkkelen til effektivisering av offentlig sektor ligger i felles satsing på digitalisering av tjenestetilbudet.

Ja vel. En pilotperiode på 17 år. Enkelte kan finne på å hevde at det er en smule lenge. Men Offentlig Elektronisk Postjournal (OEP) er en bekreftelse på at den som venter lenge, venter på noe godt.

Som offentlig leder og sentralt ansvarlig for lederutvikling i staten, leste jeg Christen Sveaas sitt innlegg i Aftenposten 3. juni med stor interesse.

Opp, alle statens bundne tjenester. Opp, I som manglende sikkerhet knuget har!

Elektronisk handel over internett hadde neppe blitt noen suksess dersom kundene ikke hadde hatt tillit til de betalingsløsninger som benyttes. Visjonen om digitalt førstevalg; digital kommunikasjon som den primære kanalen mellom innbyggerne og offentlige virksomheter, kan ikke realiseres uten innbyggernes tillit til løsningene.

Det handler om tillit. Det handler om å være føre var. Det handler om balansen mellom sikkerhet og alt annet. Det handler om å takke en gammel kriger for innsatsen.

Det er sagt at ni av ti offentlige virksomheter for tiden diskuterer bruk av sosiale medier, en av tjue vet hva de vil med det. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) hører med til gruppen som «snuser» på mulighetene web 2.0 gir, uten å ha utviklet en bevisst strategi for feltet.

Vi står i grålysningen ute i skogen, et dusin mennesker som av midtlivskriser eller andre årsaker med ett har blitt opptatte av å gå fort på ski. Vi skal teste ut om det er mulig å lære seg å gå teknisk mer riktig, etter tretti til førti år med selvlærte, vranglærte vaner. Det er det. Kurslederen er ikke bare tidligere verdensmester, hun er også en god pedagog. "Det gjelder å finne de sentrale dominobrikkene", sier hun, "de som får resten til å falle på plass".

Jeg sitter som deltaker i den avsluttende debatten på NOKIOS-konferansen i Trondheim for en måneds tid siden. Vi er i gang med en kjent og kjær øvelse: Klagesangen over at politikerne ikke ser potensialet i ikt-utviklingen. Panelet består av profilerte folk på ikt-området både fra det offentlige og konsulentbransjen – men stat eller kommune, offentlig eller privat; lyden er omtrent den samme.

Ja, det gikk bra. Ja, ryddejobben var nødvendig. Ja, vi har dessverre fortsatt noe å lære av det vi gikk gjennom.