Nytt EU direktiv om viderebruk av offentlig informasjon ble vedtatt i Europa parlamentet og Europa rådet i juni (Directive 2013/37/EU). Med dette endrer EU sin politikk på området og legger sterkere føringer på medlemslandene om å gjøre åpne offentlige data tilgjengelig for viderebruk. Direktivet erstatter direktiv 2003/98/EC.

Med dette bekrefter EU åpne data som et viktig virkemiddel. Men som med så mange andre EU-direktiv så bærer det preg av å være et kompromiss mellom medlemsland med ulikt lovverk og modenhet. Sett fra norsk perspektiv så representerer nok direktivet et litt forsiktig steg videre, men samtidig er det viktig å huske at direktivet fastsetter minimumskrav. Norge kan selv velge å gå lenger enn direktivets krav i vår politikk slik vi har gjort i forhold til det forrige direktivet fra 2003.    

Direktivet inneholder disse nye prinsippene

  • Det gis automatisk rett til viderebruk av alle data som er tilgjengelig under offentleglova (Freedom of Information Act) i alle medlemslandene.
  • Regelverket skal også gjelde data fra arkiv, bibliotek og museum (med noen unntak).
  • Virksomheter som tilgjengeliggjør data har mulighet til å ta gebyr for tilgang, men gebyret må være rimelig og kunne dekke nødvendige kostnader, det skal dokumenteres og være åpent tilgjengelig hvilke kostnader dette gjelder.
  • Åpne data skal tilgjengeliggjøres på maskinlesbare formater i henhold til åpne formelle standarder.

I tillegg gir direktivet disse anbefalingene

  • Tilgang til åpne data lisensieres slik at brukere aksepterer vilkår for viderebruk, men at det også gis færrest mulig restriksjoner på bruken.
  • Alle medlemsland bør etablere en upartisk klageinstans som raskt kan håndtere klagesaker i samsvar med behovet i et raskt skiftende marked.
  • For offentlige dokument som er tilgjengelig for viderebruk anbefaler EU å publisere relevante metadata i maskinlesbare formater og å legge til rette for flerspråklige søk.

Direktivet kan tolkes slik at offentlige virksomheter (dataeiere) kan velge å vente med å tilgjengeliggjøre dataene til de er etterspurt. Problemet blir da at potensielle brukere ikke vet hvilken informasjon som faktisk finnes, og dermed ikke er i stand til å etterspørre dem. Dette kan fort medføre at verdifulle data ikke utnyttes.

Gratis vs gebyr

Det er i utgangspunktet skuffende at direktivet ikke er tydeligere på gratisprinsippet, men åpner for at dataeiere kan ta gebyr. Her kunne direktivet vært mye tydeligere på at å tilgjengeliggjøre data er en oppgave som følger av behandlingen av dataene (så lenge de ikke skal unntas). Det positive er at de som tar gebyr pålegges å dokumentere at de har faktiske kostnader med tilgjengeliggjøringen, dette gjør at de som velger å ta gebyr må gjøre en nøye vurdering av om tilgjengeliggjøring og bistand til bruk av deres data faktisk representerer en vesentlig merkostnad.

Rettigheter til dataene som brukes

Til nå har det vært store ulikheter mellom landene i forhold til rettigheter til dataene som brukes. Noen land (som f.eks. Norge) har utviklet egen nasjonal lisens for viderebruk (NLOD), noen land mangler slik lisens, mens andre igjen viser til åpne lisenser som for eksempel Creative Commons. Direktivets anbefaling om lisensiering medfører at dagens usikkerhet i forhold til regelverk kan ryddes opp – særlig for de som opererer på data i flere land. På samme måte vil anbefalingen om flerspråklig søk kunne legge til rette for tjenester som sammenstiller data fra flere europeiske land.

Det er også veldig spennende at bibliotek, museum og arkiv innlemmes i direktivet. Europeana og Norvegiana med oversikt over alle europeiske og norske kulturinstitusjoner er gode eksempler på informasjon som allerede er gjort tilgjengelig fra denne sektoren. Men det kan bli utfordrende å skulle utvikle et regelverk som tar hensyn til både tilgang til kulturdata og opphavsretten.

Medlemslandene har fram til 18.juli 2015 å innføre det nye direktivet. EU vil følgje opp gjennom måling av i hvilken grad myndighetene i medlemslandene gjør offentlige data tilgjengelig for viderebruk i tråd med direktivet. Det er sannsynlig at direktivet også vil gjelde EØS-landene og dermed Norge.

Det bør ikke være kontroversielt å innføre direktivet i Norge. Men det er et spørsmål om staten bør gå lenger enn direktivet og fullfinansiere offentlige virksomheters kostnader til tilrettelegging for viderebruk slik at det offentlige kan tilby dataene gratis. Her er jo spørsmålet om fri tilgang til kartdata et godt eksempel. For hensikten med å gjøre dataene offentlig tilgjengelig er vel at de faktisk utnyttes og da vil vel gebyr virke i motsatt retning, eller?

Jamfør også digital agenda for Norge.

Forfatter

Bjørn Holstad
Bjørn Holstad
Bjørn er seksjonssjef for arkitekturseksjonen i Difi og arbeider blant annet med felles IT-løsninger for offentlig sektor, virksomhetsarkitektur, standardisering, åpne data og informasjonsforvaltning. Han har tidligere vært direktør i kriminalomsorgens IT-tjeneste, IT-direktør i Lånekassen. IT-sjef i Luftfartstilsynet og driftssjef IT i Finansdepartementet.

Kommentarer

Skriv ny kommentar

* obligatorisk felt som du må fylle ut