Statistisk sentralbyrå la i begynnelsen av mars frem sitt økonomiske utsyn over norsk økonomi. Rapporten viser at oljeprisfallet har ført til en forsterket konjunkturnedgang. Dette er en av flere rapporter i det siste som har bidratt til økt debatt rundt spørsmålet vi alle kjenner, nemlig hva skal Norge leve av etter oljen? Svarene i denne debatten er mange og gode, men det er for få som snakker om verdien av gode offentlige anskaffelser.

I følge flere rapporter har Norge et akutt behov for å øke produktiviteten i næringslivet og skape nye vekstnæringer. Samtidig mener flere at offentlig sektor må bli mer effektiv slik at borgene får mest mulig utdanning, samferdsel og andre ytelser igjen for pengene. Et lite beskrevet tema i denne diskusjonen er sammenhengen mellom offentlig og privat sektor. Omstillingen i norsk næringsliv kan hjelpes frem av en offentlig sektor som opptrer som krevende kunde og etterspør nye løsninger på viktige samfunnsoppgaver. Dette er No-Dig prosjektet et godt eksempel på.

No-Dig-prosjekt viser potensialet som finnes i norsk næringsliv. Oslo kommune ønsker i dette prosjekt å ta i bruk offshoreteknologi for å gjennomføre gravefritt vedlikeholdsarbeid av vann og avløpsrør. I tillegg til at man ikke behøver å grave opp gate etter gate med de ulemper det har for borgere og butikkinnehavere, kan denne type teknologi bli et nytt norsk eksportprodukt. Prosjektet viser den vei Norge må gå for å møte de nye tidene. Akkurat som norsk offshoreindustri ble bygget opp med kompetanse fra skips- og brobygging, stål, kjemi- og bergteknikk, kan nye vekstnæringer kommer fra den unike kunnskap vi har om offshorerelatert teknologi.

I 2016 trer det nye anskaffelsesdirektivene i kraft. I Norge har den offentlige samtalen mest handlet om at de nye reglene skal bidra til forenkling og mer fleksibilitet. Dette er bra. Men EU reformerte anskaffelsesregelverket først og fremst for å fremme vekst og jobbskaping i det indre markedet, som Norge jo er en del av. De nye direktivene er ett av tolv prioriterte EU- tiltak med mål om å skape bærekraftig vekst i Europa innen 2020.

Norsk næringsliv har sett sammenhengen mellom offentlige anskaffelser og næringsutvikling. NHO-sjef Kristin Skogen Lund har for eksempel uttalt:

Hvis bare tre prosent av de offentlige innkjøpsmilliardene ble utnyttet til satsing på innovasjon, ville disse 12 milliardene tilsvare de samlede bevilgningene til Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Siva.

Footer inn her

Dette er en spennende tanke. Men det forutsetter at virksomhetene ser utviklingsbehov og anskaffelsesvirksomhet i sammenheng. Så hva skal til for å nå dit?

For det første må offentlige virksomheter i større grad gå i dialog med markedet om sine utviklingsbehov. Så lenge man ivaretar grunnprinsipper i regelverket som for eksempel likebehandling og etterprøvbarhet, finnes det store muligheter til dialog i forbindelse med ett innkjøp.

Et godt eksempel på hva dialog kan føre til er i likhet med No-Dig, også fra Oslo kommune. De la vekt på dialog i anskaffelsen av en smarthusplattform til omsorgsboligen Omsorg+ på Kampen. Tallfestet gevinst for denne anskaffelsen er 2,25 - 8,5 millioner kroner.  I tillegg har den innovative anskaffelsen vært en stor opptur for beboerne. Prosjektet havnet på 2. plass og fikk en hederlig omtale av EU-kommisjonen i forbindelse med innovasjonsprisen Public Procurement of Innovation Award

For det andre må offentlige virksomheter ha kompetanse til å gjennomføre innovative anskaffelser. Manglende kompetanse og dårlig kjennskap til prosedyrer som fremmer innovasjon, er en stor barriere blant norske innkjøpere. Difi har derfor satt i gang et arbeid med å få på plass et forskningsbasert utdanningstilbud for offentlige innkjøpere. For samfunnet kan et kompetanseløft blant offentlige innkjøpere gi betydelige besparelser i form av mer effektive innkjøp, færre avlysninger og bedre behovsdekning. Dette kan frigjøre tid og ressurser til andre oppgaver og slik bidra til mer effektiv bruk av offentlige midler. Samtidig kan et kompetanseløft bidra til statusheving, slik at offentlige innkjøpere får en tydeligere rolle som viktige verdiskapere. Dette er god samfunnsøkonomi.

Men skal offentlige virksomheter klare å foreta bestillinger av nye løsninger, må vi gjøre noe med frykten for å feile. I en innkjøpssammenheng vil utvikling av innovasjon som regel kreve et tett samarbeid mellom innkjøper og leverandør. Ved svak beslutningsmyndighet får en ikke tilstrekkelig fleksibilitet i kontraktstyringen for å tilrettelegge for innovasjon. Skal offentlige innkjøp gå fra en forsyningsfunksjon til en strategisk funksjon som legger til rette for innovasjon, må innkjøp derfor også bli et lederansvar.

Forfatter

Johan Englund
Johan Englund
Johan Englund arbeider med hvordan innkjøpere i det offentlige kan fremme innovasjon gjennom anskaffelser. johan.englund@difi.no mobil 93824553

Kommentarer

Skriv ny kommentar

* obligatorisk felt som du må fylle ut