Jeg er forkjøla. Jeg kan ikke være med på Feiltrinn. Utrolig surt når jeg har jobbet så mye mot akkurat denne dagen og denne konferansen i hele høst. Skikkelig surt.

En trøst er det likevel at jeg kan følge Feiltrinn fra sykesenga, og det er det jeg ligger her og gjør nå. Og ikke minst, det er en trøst at jeg har så fantastiske kollegaer som sørger for at alt går som planlagt. Feiltrinn er konferansen der vi jobber for å få forvaltningen til å bytte ut nullfeilskultur med innovasjonskultur. Å legge til rette for prøving og feiling, sørge for å lære av feilene og ikke minst dele dem med andre. Det krever åpenhet og det krever mot. Om du vil lese mer om hvorfor vi arrangerer Feiltrinn kan du lese mitt forrige blogginnlegg.

Mot og åpenhet

Og her jeg ligger er det også det som slår meg, nettopp åpenhet og mot. Mona Skaret fra Innovasjon Norge har akkurat slått an tonen for hele konferansen med å dele historien om sin oppvekst. Om å vokse opp i en familie med en alkoholisert far og en barndom preget av mye usikkerhet og få venner, og hvordan det har preget henne som menneske og hvordan det preger henne som leder. Utrolig åpent, veldig uvanlig og veldig sterkt.

Åpningen ligger som en grunntone gjennom det hun formidler, at vi står overfor utfordringer som krever mer av oss, noe annet av oss, og at vi ikke kommer til å klare det om vi har lave ambisjoner og setter oss trygge og sikre mål. Vi må tørre å ta i, og da må vi tørre å stå i det om det går gæærn’t, som hun sa. Akkurat det Feiltrinn handler om.

Risiko og ungpikefølelser

Øyvind Kvalnes følger opp med sin oppveksthistorie. En lysere en, men treffer meg like fullt her jeg ligger. Jeg var 15 år i 1985 da «Fra Lippo Lippi», popgruppa der Øyvind Kvalnes spilte, kom med låta «Shouldn’t have to be like that». Selv så tett i pappen som jeg er nå har jeg ikke glemt hvor ungpikeforelsket jeg var i de guttene midt på åttitallet. Sparebanken på Nesodden satset 70 000 risikofylte kroner på banddrømmen. Og så gikk det bra.

Mona Skaret snakket om verditapet ved å ha for lave ambisjoner. Hva går vi glipp av ved hele tiden å søke det trygge? Og hva skjer når de raske og risikovillige ildsjelene som har ambisjoner om å redde verden, møter vår trygghetssøkende og byråkratiske forvaltning? Lite. Interessant også sett i sammenheng med Kvalnes’ refleksjoner rundt aktive og passive feil. Det er, ifølge ham, de aktive feilene som får mest oppmerksomhet. Men hva med de passive feilene, feilene som aldri blir gjort fordi ingen gjorde noen ting. Det er kanskje der det største verditapet ligger? En deltaker i salen kommer med en klok refleksjon; at det i forvaltningen ikke er noen incentiver for å gjøre den ekstrainnsatsen som kreves for å prøve noe nytt. At det koster for mye krefter uten at noen egentlig legger merke til innsatsen. Spørsmålet er om vi kanskje bør yte mer for å gjøre flere aktive feil. Det er jo dem vi kan lære av. En annen i salen påpeker at det er vanskelig å identifisere de passive feilene. Dem skriver vi ikke om. Dem leter vi ikke etter. Det er samme kjerne i det Mona Skaret og Øyvind Kvalnes sier. Vi må tørre og vi må utfordre. Ellers kan vi gå på en verdismell.

Men nå er det Dr. Qvist

Johan Quist er vårt internasjonale alibi, som konferansier Stina Låstad sa. Kul type. Forsker. Han forsker på tjenester, men vet ikke helt hva det er enda. Han henter opp folk på scenen for å illustrere poengene sine. Det er litt «Hans Rosling» - aktig. Han tar opp noe vi har snakket mye om i Difi også. Det å måle aktiviteter kontra effekter. Hva er det egentlig vi måler? Han mener det er tellekanter og målbarhet som er drivkraften i forvaltningen. Men blir det bra? Blir det samfunnsnyttige effekter av det? Han kaller det funksjonsegoisme. Vi kaller det gjerne silotenking og samordningsproblemer. Han mener det er i mellomrommene vi er for dårlige, og en deltaker bidrar fra salen med begrepet mellomromskompetanse som noen jobber med i Norge.

Dr. Qvist er også opptatt av «medborgerne» som deltaker og medvirkende i selve tjenesten. Det er et godt poeng. Vi er også opptatt av brukerinvolvering og brukersentrering, men i svenskenes begrep «medborger» ligger det der innbakt. Man er ikke bare borger eller bruker eller innbygger. Man er medborger. Selve begrepet signaliserer at vi alle er med og delaktige i et sammensatt system. Det burde vi tenke på. Kanskje burde vi importere selve medborger-begrepet?

Dr. Qvist trekker også inn begrepet «Failiure demand». Etterspørsel som drives av unødvendig plunder og heft. Det gir assosiasjoner til pågående arbeid i norsk offentlig forvaltning også, både jakten på tidstyver og arbeidet med Klart språk i staten har som mål å få bukt med «Failiure demand». Hvordan kan vi i forvaltningen selv minke etterspørselen og spare utgifter forårsaket av våre egne systemer og plunder og heft for folk flest? Funksjonsegoisme, gjenstridige problemer, sektorsiloer. Kjært barn har mange navn. I 2016 har Difi fått i oppdrag av KMD å forvalte en ordning for å få statlig sektor til å ta i bruk mer innovative metoder og verktøy for å fjerne nettopp plunder og heft i «medborgernes» møte med forvaltningen. I det ligger det blant annet at vi skal ut i statlige virksomheter og fremme bruken av blant annet tjenestedesign for å løse noen slike funksjonsegoistiske floker.

Lunsj med te, knekkebrød og mer Paracet

Klokken er 12.00 og mens de på loftet går til lunsj karrer jeg meg ut av senga for å hente meg litt varm te, noen knekkebrød og påfyll av Paracet. Jeg går glipp av maten fra Kompass og Co.

Vi er jo litt stolte av å bruke leverandører som Kompass og Co, Moving Mamas og Epleslang. Alle tre er helt herlige, samfunnsnyttige og fornuftige aktører på markedet. Kompass og Co lager mat, og mat skal man ha på konferanse. Hvorfor ikke kjøpe av noen som samtidig gir arbeid og verdighet til ungdommer som har falt utenfor systemet? Og gaver skal man ha. Moving Mamas setter innvandrerkvinner i arbeid og av dem har vi kjøpt skjærefjølene vi gir foredragsholderne i gave. Epleslang høster epler i folks hager og gir arbeid til de som ellers ikke kommer inn i arbeidslivet. Vi i det offentlige kan bruke anskaffelser til langt mer enn å kjøpe akkurat det vi trenger. Vi kan sikre miljøet ved å gjøre miljøvennlige anskaffelser, vi kan støtte etisk handel, vi kan jobbe mot sosial dumping og mye mer gjennom våre anskaffelser. Anskaffelser er en måte å drive samfunnsutvikling på. Vi har gjort det gjennom Kompass og Co, Moving Mamas og Epleslang. Og det er vi stolte av. Sånt har man tid til å tenke over når man ligger med varm te under dyna og venter på at pausen skal være over.

Rampestreker og bråkebøtter

Herre min hatt. Nå kommer det jeg gruer meg til. Vi har hyret inn Lisa Tønne og Sigrid Bonde Tusvik til å underholde. De skal snakke om skam, om skambenet og annet nifst, til folk i offentlig forvaltning. Jeg kjenner at jeg er litt nervøs. Om ikke annet, så er i alle fall dette innslaget risikosport.

Har vi skapt et monster?

Det er spenstig av Inger Roll-Matthiesen å snakke om regelverk og anskaffelser etter Tønne og Tusvik. Hun var med å utvikle anskaffelsesregelverket og forskriftene for å forvalte regelverket. «Det ble gjort i det godes hensikt» sier hun. Og jeg tror henne. Forskriftene ble utviklet for å bidra til noe bra, og for å bevare «skjønnet» i etterlevelsen av det. Men som hun snakket mye om, regelverket har blitt en diskusjon blant jurister, og kun dem. Det burde være andre med i den diskusjonen, er hun opptatt av. Det er jeg enig i. Vi som gjør anskaffelsene er jo ikke jurister. Jeg blir både engstelig og amper når det kommer til anskaffelser. Og det er jo unødvendig. Det er jo i utgangspunktet så mye bra med dem. Men vi må klare å gjøre dem til mer enn juridiske problemstillinger. Det må handle mer om hva vi skal få til, om mulighetene. Masse mat for juristene i anskaffelsesregelverket, sier Roll-Matthiesen. Og det er et godt bilde for hvorfor regelverket står så sterkt. Vi må tørre å gjøre feil og igjen, det er det Feiltrinn handler om. I Danmark har de kuttet ut hele regelverket, forteller Roll-Mathisen. De har byttet det ut med 5 hovedprinsipper for innkjøp. Danskene altså. I fjor var vårt internasjonale alibi på Feiltrinn Carsten Haurum fra Købehavn kommune. Han fortalte hvordan han som leder hadde byttet ut kontroll med tillit i hele kommunen. Ingen rapportering. Bare tillit og åpenhet om feil.

Bygg opp faget. Ikke med jurister, men med folk i alle relevante fagfelt. Og bygg kompetanse. Gjør anskaffelser til et eget fag. Og til slutt, bruk energien på det som er viktig, ikke på regelverket. Direkte råd fra Inger Roll-Matthiesen.

Brukerreiser og menneskevennlige prosesser

Ingvild Sundby var med på Feiltrinn i fjor også. Hun er gründeren som gikk fra å kritisere Oslo kommune for dårlige anskaffelsesprosesser til å bli ansatt som tjenestedesigner hos finansbyråden. I løpet av de to månedene hun har jobbet der har de ikke klart å temme henne. Hun er like tydelig, like klar og like ramm. Hennes råd til oss i forvaltningen og til våre anskaffelsesprosesser er: Legg til rette for reelle prosesser, ikke for ideelle prosesser.

Hun trekker alle i salen med på en kartlegging, en slags brukerreise for anskaffelser. Den får ikke jeg med meg. Og det er greit for nå går jeg ned for telling.

Men, takk for en givende dag. Og takk til teknologien som gjorde det mulig å delta her fra sykesenga.

Jeg håper ingen andre har bivånet begivenhetene i horisontalen, som jeg, men at alle dere tilstede og alle dere som har sett på fra kontorpulten har fått næring til argumenter som taler for en åpen og eksperimenterende forvaltning. En forvaltningskultur som utvikler løsninger sammen med «med»borgerne og på tvers av forvaltningsgrenser og nivåer. En arbeidskultur der det er rom for feil.

For meg var den viktigste læringen fra dagen i dag; mer rampestreker, tøying av lovverket, «civil courage», og for all del sørg for å ha gode kolleger, høy relasjonell kompetanse og nok Paracet!

God bedring.

Forfatter

Sissel Kristin Hoel
Sissel Kristin Hoel
Sissel jobber med innovasjon i offentlig sektor i Difi. sissel.kristin.hoel(a)difi.no

Kommentarer

Skriv ny kommentar

* obligatorisk felt som du må fylle ut